Oddvar Granly:

HUMANIST PÅ KRIGSSTIEN IGJEN

(Publicerat i norska Libra, Tidskrift for antroposofi, 3-4/2000)

I et intervju om Rudolf Steiner og antroposofien i Morgenbladet for tre år siden uttalte redaktøren for Humanist, Terje Emberland: "Det er en alt for unyansert og fortegnende beskrivelse å si at antroposofi er en fascistisk ideologi. Den var en del av en generell okkult strømning i Tyskland etter århundreskiftet hvor fascismen delvis også hadde sitt utspring. Dermed kan man ikke si at de er fascistiske, selv om de riktignok har autoritære trekk og har arvet en grumsete raselære fra teosofien. Vi må dessuten huske på at det finnes kritiske røster mot denne tendensen hos Steiner også innenfor det antroposofiske miljø, spesielt i Tyskland." (Morgenbladet 4.4.1997)

Denne oppfatning gjentar Emberland tre år senere i et intervju i NRK P2 med Erik Tunstad om Nasjonalsosialismens okkulte bakgrunn. En pågående Tunstad ville tydeligvis drive Emberland til å gi Steiner et brunt stempel, men Emberland slo fast "Steiner er ikke å betrakte som en pre-fascist." Deretter bestiller han til Nr. 2, 2000 av Humanist artikkelen "Antroposofi og øko-fascisme" av Peter Staudenmaier og tilkjennegir sin egen oppfatning ved det billedmaterialet han har forsynt artikkelen med. Når Peter Normann Waage i påfølgende nummer reagerer skarpt på denne sammenstilling av hakekors og Goetheanum, Dachau og Steinerskolen på Hovseter, tar Emberland dette svært tungt og hevder at Waage viser vrangvilje og at han nok lider av "visuell hypersensitivitet" Det er over hode vanskelig å ta Waages anklager helt alvorlig" (Humanist Nr. 3, 2000). Selv vet han hvordan human-etikk skal praktiseres. Kom ikke her!
 

Sviktende kunnskap

I Waages bidrag blir mange av Staudenmaiers forvridde påstander satt på plass, så godt som det er mulig innenfor en kort artikkel. Her vil vi ta for oss noen andre punkter i angrepet. Det virker som Staudenmaier har gjort lite av egne studier i Steiners liv og verk. Han holder seg for det meste til det som kritikere fra de siste år har kommet med (bl.a. Bierl og Ditfurth). Hvor lite han selv har satt seg inn i Steiners liv kan vises ved følgende lille stikkprøve: "Hans intellektuelt formative år ble tilbrakt i Wien, Habsburgmonarkiets hovedstad, og i Berlin. Han var åpenbart en intens personlighet og profilert skribent og foredragsholder som brukte sitt talent i kampen for en rekke usedvanlige saker. Som 36-åring gjennomgikk Steiner en dyptgripende åndelig forvandling som gjorde ham i stand til å skue inn i åndeverdenen og å kommunisere med himmelske vesener.

På disse få linjene er det to påstander som røper overfladisk kjennskap til emnet. For det første: Mellom Wien og Berlin ligger et helt vesentlig opphold på 7 år i Weimar 1890-97, der han arbeidet ved Goethe-arkivet. Innenfor dette tidsrommet tok han sin filosofiske doktorgrad, skrev hovedverket "Frihetens filosofi" og boken om Nietzsche og opplevde nettopp her den dyptgripende forvandling. Skal man tale om "formative" år, kan man ikke utelate Weimar-tiden. For det andre: Forvandlingen fra begynnelsen av 35-årsalderen (ikke som 36-åring)  gikk ikke i første rekke ut på å erfare en åndsvirkelighet. Snarere tvert imot. Det avgjørende nye var en mere intens erfaring av den fysiske sanseverden, noe som kom senere for ham enn det som er normalt. Den skriftlige primærkilde for beskrivelsen av denne forvandling er hans selvbiografi:

"Det hadde alltid vært en selvfølge for meg å erfare det som kan oppleves i den åndelige verden, men oppfatningen av sanseverdenen gjennom iakttagelsen bød for meg på de største vanskeligheter. Det var som om jeg ikke kunne gyte den sjelelige opplevelsen inn i sanseorganene på en slik måte at jeg fullt ut kunne forbinde det som sansene opplevde med sjelen.

Det forandret seg fullstendig fra og med begynnelsen av mitt seksogtredevte leveår. Min iakttagelsesevne overfor ting, vesener og tildragelser i den fysiske verden forandret seg og ble nøyaktigere og mer intens. Det var tilfellet såvel på det vitenskapelige området som i det ytre liv. 

Tidligere hadde jeg tilegnet meg omfattende vitenskapelige sammenhenger som måtte forstås på åndelig vis uten noen som helst anstrengelse, mens sanseiakttagelsen, og særlig det å skulle bevare dens resultater i erindringen, voldte meg den største møye. Nå ble alt dette annerledes. En oppmerksomhet overfor det sanselig iakttagbare, som jeg ikke tidligere hadde vært i besittelse av, våknet i meg... Jeg oppdaget at jeg opplevde et omslag i menneskelivet. På et langt senere tidspunkt i livet enn andre...

For meg førte sanseiakttagelsens nøyaktighet og intensitet til at jeg trådte inn i en helt ny verden. Dette at man fri for alt subjektivt i sjelen stilte seg objektivt overfor sanseverdenen, åpenbarte noe som man ut fra en åndelig anskuelse ikke kan si noe om.

Men det kastet også sitt lys tilbake på åndens verden. For idet sanseverdenen åpenbarte sitt vesen i sanseiakttagelsen, var med ett også motpolen gitt for erkjennelsen slik at den kunne verdsette det åndelige i dets fulle egenart og uten at det var blandet sammen med det sanselige."1
 

Urtehagen i Dachau

I Humanist-artikkelen settes det frem groteske beskyldninger om den antroposofiske legemiddelbedrift Weleda og dens  virksomhet under krigen. Under bildene på s. 48 står det: "Weleda-fabrikken drev en urtehage i konsentrasjonsleiren Dachau, den samme leir hvor nazistene eksperimenterte på fanger."

En nærmere forklaring står på s. 52: "Weledas hovedgartner, Franz Lippert, som var SS-medlem, spurte i 1941 om å bli overført til Dachau for å ha overoppsyn med den biodynamiske plantasje Himmler hadde etablert i konsentrasjonsleiren. Dermed kan man hevde at antroposofisk samarbeid med nazi-regimet forsatte til Det tredje Rikes ende." Staudenmaier viser her til Uwe Werners vitenskapelige verk om antroposofer i Nasjoalsosialismens tid.2 Han er kritisk til Werners tolkninger av hendelsene, og det må han gjerne være, men han kan ikke uten videre avvise det som er dokumentarisk belagt i avhandlingen. 

Igjen viser det seg at Staudenmaier ikke har lest kildematerialet. Ved de fakta som Werner legger frem blir det fullstendig galt å påstå at Weleda drev en urtehage i Dachau. Forholdet var at Franz Lippert, som hadde ledet arbeidet med Weledas urtehage i Schwäbisch Gmünd sa opp sin stilling ved Weleda sommeren 1940 for å begynne i en ny gartnerstilling i Trittau, Schleswig-Holstein. Forretningsføreren ved Weleda konstaterte da med forbauselse at hans gode venn Lippert hadde blitt grepet av de nasjonalsosialistiske ideer. (Werner s. 285). Først et år etter at han hadde sluttet ved Weleda, den 1. september 1941 tiltrådte han som gartner ved urtehagen i Dachau og arbeidet her til mars 1945.

Werner gjengir for øvrig  beretninger fra fanger i leiren som gir et sympatisk bilde av Lippert, at han ydet hjelp til mange i nød og røpet til fanger han ble fortrolige med at han var en Hitler-motstander. (s.332). Det står allikevel fast at han valgte å gå i naziregimets tjeneste, men la det være klart: Weleda som sådan hadde ikke noe med urtehagen i Dachau å gjøre. 

Staudenmaier påstår videre at Weleda leverte naturopatisk materiale til "medisinske eksperimenter" på fanger i Dachau. Denne saken er behandlet i Werners bok på s. 361. I Dachau drev legen Sigmund Rascher sine grusomme nedkjølingsforsøk på fanger. Han var tidligere Waldorfskoleelev og fra en antroposofisk familie, men som voksen hadde han ingen tilknytning til antroposofien. I 1943 bestilte han 20 kg frostbeskyttelseskrem fra Weleda. Dette ble ekspedert. At denne kremen skulle brukes til noe annet enn ordinær frostbeskyttelse, kunne de ansatte ved Weleda ikke vite, da Raschers eksperimenter foregikk under streng hemmeligholdelse.
 

Rudolf Hess

I likhet med flere antroposofi-kritikere prøver også Staudenmaier å gjøre Rudolf Hess til antroposof. Han sier at han var ivrig Steiner-sympatisør, praktiserte antroposofiske ideer og omvendte Haverbeck til antroposofien. Det er på de rene at Hess var av en noe annen støpning enn naziledere som Bormann, Heydrich og Göring. Mens disse gikk inn for et industrialisert jordbruk i Det tredje Rike, hadde Hess sansen for et jorbruk på naturens premisser, og da han gjennom Erhart Bartsch ble kjent med den bio-dynamiske jorbruksmetode, ble han interessert og begynte å legge om sin egen kjøkkenhage etter denne dyrkingsmåte. 

Hvor mye han satte seg inn i jorbruksformen er uvisst. Det er også på det rene at han holdt en beskyttende hånd over Waldorfskolen i Dresden etter Elisabeth Kleins iherdige fremstøt. Men den gang som i dag: - det er fullt mulig å gå inn for det biodynamiske jordbruk og understøtte steinerskolene uten å være antroposof, slik som hundrevis av Helios-kunder og steinerskoleforeldre i Norge. De som har hevdet at Hess var tilhenger av antroposofien, har ikke kunnet dokumentere en slik tilknytning. Det har forblitt med almene påstander og løse rykter. Det finnes beretninger om at han hadde lest teosofisk og antroposofisk litteratur i Spandau-fengselet, altså da han ikke lenger var blant nazilederne. Det er selvsagt mulig, men det behøver ikke bety at han ble antroposof. Jeg har selv lest mange nummere av Humanist uten å bli ateist.

Elisabeth Klein, som forhandlet med "das Amt Hess", sier at hans eneste forbindelse til den antroposofiske bevegelse var den bio-dynamiske dyrkingsmåte.3 Men det bio-dynamiske jordbruk er ikke bare å forstå som ytre håndgrep. Det er en kulturimpuls som rager inn i sosiale og spirituelle områder som ikke er forenlig med nazismen. Om Hess' forhold til antroposofien foreligger det dessuten et brev skrevet av hans kone, Ilse Hess fra 14. juni 1984: Der betoner hun at hennes mann "over hodet ikke har interessert seg for antroposofi, men den oppfatning at vi var antroposofer har holdt seg hardnakket." 4
 

Halvsannheter

I Staudenmaiers artikkel er det også eksempler på at tingene blir skjeve, fordi fakta underslås. Han skriver: "I 1992 publiserte en sveitsisk steinerskolelærer en bok hvor han hevdet at det ikke eksisterte gasskamre i Auschwitz."  Så langt er dette korrekt, det dreier seg om boken "Adler und Rose" av Bernhard Schaub, men Staudenmaier unnlater å nevne at Schaub straks ble avsatt som lærer ved Steinerskolen p.g.a. denne boken. Videre er det tale om den tragiske skikkelse Werner G. Haverbeck (som døde i fjor). I tillegg til det som Waage skriver om ham, kan det opplyses at hans virksomhet som prest i Kristensamfunnet var kort. Den strakte seg fra 1950 til 1959 da han ble formelt permittert etter en uoverensstemmelse med ledelsen. Da hans brunflekkete bok "Rudolf Steiner - Anwalt für Deutschland" utkom i 1989, hadde han ikke utført sitt presteembete på 30 år.
 

I tilbakeblikk

Man kan i ettertid kritisere enkelte ledende antroposofers opptreden under Hitler-tiden. Det gjelder Elisabeth Kleins forhandlinger med Nazi-ledere frem til 1941 for å opprettholde Waldorfskolen i Dresden, Weledafabrikkens balansegang for å kunne bestå gjennom krigstiden og Erhard Bartschs opptreden som ledende bio-dynamiker i Tyskland på den tiden. Det gjelder også styremedlemmene ved Goetheanum, Wachsmuth og Steffen med deres innsmigrende uttalelser overfor Naziregimet for å redde det antroposofiske arbeide i Tyskland. Alt er dokumentert hos Werner. 

Man kan spørre: var det ikke bedre at alt ble nedlagt i 1930-årene, og har ikke Det antroposofiske selskap og Waldorfskolene i Tyskland stått sterkere i etterkrigstiden fordi de ble forbudt av regimet i henholdsvis 1935 og 1938?  (Dresden 1941). Slik kan man resonnere i etterpåklokskapens lys, men å bedømme fortiden med det bevissthetsnivå som siden er vunnet er ikke rettferdig overfor det forgangne. Den historiske prosess er ofte en smertefull oppvåkning. Man handler i naiv begeistring - snubler eller får kjeft og våkner. Personene nevnt i avsnittet ovenfor har blitt utsatt for sviende kritikk for deres opptreden. I den antroposofiske bevegelse har  det hele tiden vært kamper og kritikk både innad og i relasjon til omverden. Utviklingen har gått sin gang og tidene forandret seg, men feil vil nok gjøres fortsatt og ufullkommenheter vil vise seg, så lenge vi er underveis, og det vil vi gjerne være. 
 

"Der Doktor hat gesagt"

Når det gjelder den påståtte autoritetsdyrkelsen, får vi først minne om at det i alle åndsstrømninger finnes mennesker med forskjellige grader av selvstendighet. Av de mennesker som møtte Steiner fantes det for det første et stort antall selvstendige og åndelig produktive mennesker. De virket som lærere, leger, prester, forfattere eller kunstnere og etterlot betydelige bokverker. La oss bare nevne navn som Eugen Kolisko, Walter Johannes Stein, Herbert Hahn, Emil Bock, Hermann Beckh, Karl König, Hans Erhart Lauer, Karl Heyer og Conrad Englert. Mange flere kunne nevnes. Dertil var det naturlig nok et enda større antall som hadde  mindre å fare med, men likevel gjorde mye nyttig arbeid. Flere av disse levde i et ærefryktig-religiøst forhold til "der Doctor". Steiner ble sitert med en særegen glans i øynene. Neste generasjon hadde mindre av dette. Tendensen til persondyrkelse flatet ut mer og mer for hvert decennium.

I dag føres det antroposofiske arbeid av aldrende 68-ere pluss yngre mennesker. Den bærekraftige beundring for Steiner fra første halvpart av 1900-tallet er avløst av en mer nøktern og kritisk holdning. Stadig oftere leser man i de antroposofiske tidsskrifter: her tok Steiner feil. Den holdning vinner hevd at antroposofien ikke eksisterer i kraft av Steiners skrifter, men i kraft av hver enkelt antroposof som på sitt arbeidsområde utfra de aktuelle betingelser kan fruktbargjøre de ideer Steiner forsket frem. Første fase i arbeidet er studium og vurdering av tankene. En antroposof er en som har påtatt seg å leve utprøvende med Steiners tanker.
 

12 års krigføring

Humanist-redaksjonen under ledelse av Terje Emberland har med jevne mellomrom siden 1988 vært på krigsstien mot antroposofien. Selvsagt er kritikk nødvendig. Det skjerper årvåkenheten mot feil og utglidninger i egne rekker, men er det for mye forlangt at kritikerne  undersøker et saksforhold bedre før de fyrer løs? Det ser sånn ut. Kritikken har ikke basert seg på undersøkelser av det antroposofiske arbeid som gjøres i Norge i dag ved Steinerskoler, i jordbruk, medisin, i arbeid for psykisk utviklingshemmede osv. 

Emberland bestiller angrep fra utlandet som for en stor del har gått ut på å grave frem uttalelser av Rudolf Steiner som skal vise at han er inhuman, for deretter å påstå at siden antroposofene er ortodokse tilhengere av Steiner, må det advares mot deres arbeid. Man merker tydelig en mistenkeliggjøring av mennesker med en spirituell livsorientering, og når det gjengis antroposofiske beskrivelser av oversanselige forhold blir det komiske spøkelseshistorier som antroposofer ikke kan kjenne seg igjen i. Slik blir det gjerne når man skal skrive om en åndelig verden, hvis eksistens man ikke anerkjenner.

I 1993 presenterte Emberland en artikkel av Håkan Blomqvist med påstander om steinerskolens hemmelige rom, deres rituelle magi, religiøse indoktrinering, demonisering av driftslivet, at myndighetene er ført bak lyset, at statsstøtten til Steinerskolene bør fjernes, osv. De grelle påstander ble fremhevet av Emberlands farverike lay-out og fotomanipuleringer. Da dette trengte ut i offentligheten, førte det til at barn ble mobbet fordi de var elever på slike skoler. Blomqvist påberopte seg inngående sakkunnskap da han en kort tid hadde vært medlem av Antroposofisk selskap og dessuten var han "født inn i det", ettersom hans foreldre var antroposofer, sa han i et intervju med Emberland i Humanist nr. 6-88.  Hans påstander om skolene ble av flere lærere tilbakevist i påfølgende nummer av bladet, mens hans foreldre - på forespørsel - benektet at de var antroposofer.

Denne gangen har Emberland lansert et importprodukt fra USA med Staudenmaiers beskyldninger om antroposofisk rasisme og fascisme, og igjen er han ute med sine vulgære fotomontasjer. Det er en virkningsfull bekjempelse av en anskuelse man ikke liker å binde den opp til nazisme og fascisme, men når angrepene i for stor grad bygger på overfladiske kildestudier, løse rykter og utelatelser av relevante opplysninger, taper de i troverdighet. Men de oppnår samtidig  å skade. Det er en gammel erfaring at feilaktige beskyldninger også gjør skade. Et latinsk ordtak heter: "Semper aliquid haeret", noe blir alltid hengende. 

Et ferskt eksempel skal berettes: Et ungt foreldrepar har i vel et år hatt sitt barn på en Steinerskole utenfor Oslo. Barnet trives på skolen og foreldrene har vært meget fornøyde. Så fikk de en dag besøk av en venn som er en ivrig Humanist-leser. Da han fikk høre at deres barn går på Steinerskolen, utbrøt han: "Men dere må da ikke finne på å sende barnet til et slikt nazirede!"  Så la han ut om det han hadde lest i Humanist, og det unge foreldrepar ble mildest talt forferdet. I den følgende tid ble de grepet av tvilens kvaler og spurte seg: Er dette hyggelige skolemiljø bare en overflate som tildekker onde hensikter? Skal vårt barn på en listig måte indoktrineres i en djevelsk ideologi? Ved samtaler med skolens lærere og andre av skolens foreldre i de følgende uker begynte de igjen å stole på sine egne opplevelser i forhold til Steinerskolen, slik at deres barn kanskje får fortsette på skolen, men de giftige beskyldninger som deres venn formidlet har skapt en uro i sinnet som ennå vedvarer.

Det har nå gått noen måneder siden Staudenmayers artikkel ble publisert. Vi kan konstatere at aviser og andre media ikke har grepet fatt i og gjengitt noe fra artikkelen. Den er ikke blitt ansett som godt stoff. Et angrep som til de grader skyter over mål er ikke så interessant å bringe videre.

Noter:
1. Rudolf Steiner: Min livsvei. Antropos Forlag 1999, s 262.
2. Uwe Werner: Anthroposophen in der Zeit des Nationalsozialismus (1933-1945). R Oldenbourg Verlag, München 1999.
3. Elisabeth Klein: Begegnungen. Mitteilenswertes aus meinem Leben. Verlag die Kommenden, Freiburg i. Br. 1978, s. 82.
4. Anthroposophen und Nationalsozialismus. Flensburger Hefte nr 32, Flensburg 1991, s. 23.

(Till huvudsidan om Staudenmaier på denna sajt.)