Cato Schiøtz:

HUMAN-ETIKK I TEORI OG PRAKSIS

(Denne artikkelen ble - i likhet med bidraget Antroposofin i Norge -  Noen bemerkninger om forholdet til nazisme, rasisme og øko-fascisme - nektet intatt i Humanist, under henvisning til at den kom for sent, var for lang og ikke var tilstrekkelig knyttet opp til hovedinnholdet i Peter Staudenmaiers artikkel.)

Innledning

Peter Staudenmaiers artikkel i tidsskriftet Humanist nr. 2/00 om "Antroposofi og øko-fascisme" fikk meg til å stanse opp og tenke. Hvordan kan en slik artikkel slippe uendret og ukommentert gjennom en redaksjon som bekjenner seg til vitenskapelighet, rsjonalitet og saklighet som idealer?

Det er i og for seg ikke nytt at norske human-etikere er på krigsstien mot den antroposofiske bevegelse. Og det er heller ikke nytt at det er sterkt delte meninger om kvaliteten på denne kritikken.

Staudenmaiers artikkel fikk meg til å finne frem tidligere angrep - og svar - på antroposofien i Humanists spalter.

Jeg fant frem K. E. Steffens' artikkel i Humanist nr. 6/1982. Videre fant jeg frem svensken Håkon Blomquists angrep på antroposofien i Humanist nr. 1/1990 og hans angrep på steinerskole-bevegelsen i nr. 2/1993. Samen med Staudenmaiers siste artikkel utgjør disse artiklene grunnlaget for følgende betraktninger om den argumentasjon og den debattform som Humanist legger opp til og - i forlengelse av dette - noen mer generelle betraktninger om teori og praksis i den human-etiske bevegelse.

Før jeg går inn på noe i de nærmere detaljene i pkt II nedenfor vil jeg for ordens skyld presisere at jeg aldri har hat noen problemer med debatt med enkeltstående medlemmer av Human-Etisk Forbund. Jeg har alltid oppfattet dem som rimelig tolerante, og at de - når det gjelder saklighet - ikke avviker fra det man ellers møter.

Jeg har heller intet problem med Human-Etisk Forbund som organisasjon. Det er naturligvis helt akseptabelt å påstå at menneskeånden, sjelen, eller tanken kun er prosesser, kun elektroner og ioner som uten stans vandrer mellom nevroner og synapser, og at dette opphører når vi dør. Dette er et grunnsyn som selvfølgelig fremstår som legitimt i et pluralistisk samfunn. Å anse mennesket som et dyr er fullt ut forenelig med et engasjement for menneskerettigheter, miljøvern og forsvar av enkeltindividet. Det er videre aldeles utmerket med alternative seremonier - jeg har selv to barn som har latt seg konfirmere i en stilfull borgerlig konfirmasjon i Oslo Rådhus.

Jeg skal nedenfor under pkt III komme tilbake til hva jeg savner hos Human-Etisk Forbund, men dette er ikke dette bidrags hovedanliggende.

Også foreningen Skepsis - som er en avlegger av Human-Etisk Forbund - har jeg mye prinsipielt til overs for. Skepsis har som hovedformål å drive kritiske undersøkelser av "moderne overtro", herunder blant annet å stimulere til kritisk forskning omkring såkalte paranormale fenomener, pseudovitenskap og okkulte forestillinger. Når man ser hva som tilbys på det spirituelle supermarkedet, kan man bare beklage at aktiviteten i foreningen synes å ha falt dramatisk gjennom 1990-tallet. I den grad foreningen var ment som en spydspiss mot moderne overtro, kan man bare fortvile over mangel på engasjement, evne til prioritering og ressurser. Slik man i dag driver, er det større aktivitet på et høstmarked på Steinerskolen på Hovseter enn det Skepsis kan vise til gjennom et helt år.

Det er virkelig beklagelig. En av mine større lesegleder var møtet med essay-samlingen Vitenskap og verdensbilder med Lars Gule og Henning Laugerud som redaktører, og som ble utgitt i 1989. Bakgrunnen for essay-samlingen - som herved anbefales - var et seminar ved Senteret for vitenskapsteori i Bergen, som ble holdt i forlengelsen av Erik Dammans bestselger Bak tid og rom (1987). Boken ble m.a.o. ikke utgitt av Skepsis - men så avgjort i Skepsis' ånd. Men dette er nå dessverre over elleve år siden.

Det er altså ikke de human-etiske organisasjonene jeg har prinsipielle problemer med. Det har jeg derimot med hensyn til deres tidsskrift, Humanist, som tidligere var et internt medlemsblad, men som for noen år siden ble erstattet av medlemsbladet Fri tanke, og som nå fremstår som et alminnelig tidsskrift for livssynsdebatt.

Når man vurderer de fire artiklene om atroposofi som er nevnt ovenfor, blir en slått av at ingen av dem er skrivet av norske human-etikere. K.E. Steffens er - i hvert fall historisk - en Subus-tilhenger, og de tre ørvige bidragene representerer import fra henholdsvis Sverige og USA. Mangelen på selvstendige norske human-etiske bidrag om antroposofi er påfallende. Det nærmeste vi kommer er Kjartan Selbergs korte oppsummerende artikkel i Humanist nr. 4/5 for 1990, men denne artikkelen fremstår i liten grad som et selvstendig arbeid, idet Selberg trekker meget store veksler på artikler av Anders Lindseth, som i parentes bemerket er ACEM-medlem og Dyade-medarbeider.
 

Nærmere karakteristika ved argumentasjon og debatteknikk i Humanist

1. Kravet til empiri og vitenskapelighet

Intet er så sentralt i human-etikernes livssyn som bekjennelsen til empiri og vitenskapelighet.

Kravet til vitenskapelig bevis som basis for sine oppfatninger er et helt gjennomgående ideal, og dette er selvfølgelig vel og bra.

Det er imidlertid påfallende at man igjen og igjen ser at kravet til vitenskapelighet og dokumentasjon hives fullstendig på båten når det gjelder human-etikernes egne angrep på meningsmotstandere. Her nøyer man seg regelmessig med ukvalifisert synsing og mangel på dokumentasjon. Hvorfor stiller man ikke de samme kravene til vitenskapelig belegg for egne påstander som man gjør når man raljerer over meninger man er uenig i?

Blomquists angrep på Steiner-pedagogikken er et typeeksempel på hvordan kravene til dokumentasjon glimrer med sitt fravær.

I Staudenmaiers artikkel fyrer forfatteren innledningsvis løs med påstanden:

"Både antroposofien og nasjonalsosialismen har dype røtter i blandingen av nasjonalisme, høyrepopulisme, tidlig romantiske miljøverninteresse og esoterisk åndelighet som kjennetegnet mye av tysk og østerriksk kultur mot slutten av det nittende århundre."

Jeg har sett mange kritiske forsøk på å sette antroposofien inn i en større sammenheng, men Staudenmaiers forsøk er oppsiktsvekkende originalt, - dessverre helt udokumentert og for øvrig udokumenterbart.

Når ble dobbeltmoral med hensyn til argumentasjon et human-etisk ideal?
 

2. Den "fine" human-etiske tvilen

"Viljen til tvil" kalte Bertrand Russel den holdning som ligger til grunn for all søken etter sannhet, og som er en selvfølge for alle antroposofer som prøver å arbeide med erkjennelsesmessige spørsmål.

Man skal ikke ha lest mange human-etiske artikler før man skjønner at den human-etiske tvilen er "finere" og ligger på et høyere nivå enn den tvil som leder til et spirituelt livssyn. Det synes ikke å være teoretisk mulig at man kan tvile seg inn i et annet livssyn enn det reduksjonistiske. Kan man i Humanist være åpen for at det ligger like mye tvil bak mitt, eller for den saks skyle André Bjerkes eller Jens Bjørneboes, medlemskap i Antroposofisk Selskap som bak et medlemskap i Human-Etisk Forbund?

Når ble arroganse et human-etisk ideal?
 

3. Forholdet til vår nære historie

Det er en yndet sport i Humanists spalter at man trekker frem historiske sitater fra Steiner eller fra de tidligere antroposofer. Disse brukes som grunnlag for frontalangrep med påstander om for eksempel rasistiske og nazistiske holdninger.

Det er nå en gang slik at det skal godt gjøres å finne en bevegelse som til de grader har spavendt sin egen historie som antroposofene. I andre bidrag av dette nummer av Libra er det henvist til den nederlandske utredningen om eventuell rasisme i Steiners verk. Den fremlagte rapport på over 700 sider er et resultat av et nesten 4 års arbeid, og redegjør i detalj for påstandene om rasisme hos Steiner. Likeledes har antroposofen Uwe Werner i boken Antroposophen im Nationalsozialismus 1933-1945 foretatt den - uten sammenligning - mest omfattende og kritiske gjennomgang av antroposofenes forhold til Hitlers regime.

Når det gjelder den antroposofiske bevegelse har den det til felles med så å si samtlige av datidens bevegelser at det finnes enkeltindivider som trådte feil, og som analyserte Hitler og nazismen uriktig.

Det er derfor slik at man både i Steiners verk og i uttalelser fra hans etterfølgere finner utsagn som man enten må reservere seg mot eller ta direkte avstand fra.

Antroposofene har imidlertid vært forbilledlige med hensyn til selv å legge faktum på bordet i større grad enn noen av deres motstandere noen gang kunne drømme om å ha ressurser til å gjøre.

Og nå kommer jeg til mitt poeng: Når tok human-etikerne et oppgjør med den betente praksis og de hårreisende uttalelser som i første halvpart av 1900-tallet ble uttalt i vitenskapens og rasjonalitetens navn? Jeg har i et annet bidrag i dette Libra-nummeret pekt på samtidens teori og praksis omkring raser, tatee, psykisk utviklingshemmede og andre. De uttalelser som antroposofene blir bedt om å stå skolerett for i Humanists spalter, er relativt bagatellmessige i forhold til de massive overgrep som ble gjort i vitenskapens og rasjonalitetens navn - og det på et tidspunkt hvor antroposofene i praksis startet arbeidet med for eksempel psykisk utviklingshemmede.

Når ble selektiv hukommelse og fortrengning et humanetisk ideal?
 

4. Kravet til nøyaktighet

Graden av slurv med hensyn til fakta er et påtagelig trekk i Humanists artikler om antroposofi. Og da snakker vi ikke om vurderinger, men om vitterlige kjensgjerninger.

Håkon Blomquists og Peter Staudenmaiers fktiske feil er påvist i de svarinnleg som er blitt publisert i etterkant av deres respektive artikler.

La meg som supplerende bemerkning ta for meg bare det første avsnittet i Staudenmaiers artikkel. I de to første setningene er det ikke mindre enn tre faktiske feil. Staudenmaier legger til grunn at Steiner i 1910 reiste på en foredragsturné i Norge, og at han blant annet holdt en forelesning for "et stort og lydhørt publikum" i Kristiania. Faktum er at Steiner overhodet ikke var på noen turné - han besøkte bare Kristiania. Den aktuelle forelesning ble aldeles ikke holdt for "et stort og lydhørt publikum". Det var ikke en gang et offentlig foredrag, men et internt medlemsforedrag med 68 møtende nordmenn i tillegg til de utlendinger som fulgte Steiner. For det tredje har Staudenmaier ikke en gang greid å referere tittelen på Steiners foredrg riktig.

Blar man om til neste hovedavsnitt med overskriften "Rudolf Steiner", behandler Staudenmaier innledningsvis Steiners familie og hans såkalte formative år. Steiners far omtales som en "mindre embetsmann" - som selvfølgelig er galt, og hans virkelige formative år i Weimar utelates fullstendig.

Ingen viktige feil - neivel, men når man bommer på så lett konstaterbare fakta er det forståelig at når Steudenmaier kommer til vurderingene, går man fra galt til verre.

Det gjør jo for øvrig ikke saken bedre at både Blomquist og Staudenmaier tillegger både Steiner og antroposofer meninger de ikke har, men dette er jo en gjenganger i nær sagt all offentlig debatt, som man bare får utvise overbærenhet mot.

Når ble lettvint og unøyaktig omgang med vitterlige kjensgjerninger et huam-etisk ideal?
 

5. Kildebelegg

I alle kritiske artikler er korrekte kilder alfa og omega. Går man nøye gjennom de kritiske artiklene om antroposofi i Humanist er det tre ting som er påfallende.

For det første fremmes en rekke påstander uten noen som helst form for kildebelegg. Det er tale om rene postulater som står for forfatterens regning uten noen forankring hverken i primær- eller sekundærkilder.

Det andre er mangel på kildekritikk. Det er greit nok å referere til andre forfattere. Det er nødvendig i enhver akademisk debatt. Men hva hvis kilden er "forurenset"? Ta for eksempel note 6 i Staudenmaiers artikkel. Her siteres en uttalelse fra Wolfgang Treher i boken Hitler, Steiner, Schreber, hvor det konkluderes:

"Konsentrasjonsleire, slavearbeid og mordet på jødene utgjør en praksis hvis nøkkel kanskje kan finnes i Rudolf Steiners teorier."

Sitatet er sikkert riktig nok det, men er Treher i nærheten av å ha grunnlag for denne helt ekstremt stignatiserende påstand? Selvf;lgelig ikke.

Det tredje er det selvrefererende i kildebruken. Kritikere av Steiner refererer til kritikere av Steiner, som igjen refererer til kritikere av Steiner. Hvorfor ikke i større grad bruke Steiner selv som kilde?

Når ble uvitenskapelig metode et human-etisk ideal?
 

6. Kravet til representativitet

I all vitenskapelig debatt er det en selvfølge at det materiale man fremlegger er representativt.

I professor James Letts artikkel "En guide til kritisk tenkning" i Skepsis nr.1/1999 heter det:

"Det er åpenbart lite fornuftig bare å ta med det bevismaterialet som støtter ens egen teori og se bort fra det som motsier den. Denne regel er likefrem og selvinnlysende og trenger derfor lite forklaring. Ikke desto mindre blir den ofte syndet mot av paravitenskapens utøvere og tilhengere."

Og av human-etikere - kan vi trygt legge til.

Ta igjen Staudenmaiers artikkel, som bl.a. prøver å utlegge Steiner som en antisemittisk forløper for nazismen. Hele artikkelen er en studie med hensyn til å presentere et lite representativt utvalg av sitater og unnlatelse av å presentere hva som er typisk. Det er enkelt å sette sammen en betydelig sitat-bukett med hensyn til Steiners anti-rasistiske uttalelser, for ikke å snakke om den aktive holdning mot antisemittismen som gjennomsyret Steiners liv.

Hører vi noe om dette?

Intet.

Når ble populistisk argumentasjon et human-etisk ideal?
 

7. Krav til fullstendighet

I forlengelsen av pkt 6 ovenfor må nevnes hvordan man i Humanists spalter fullstendig overser ethvert krav til fullstendighet. Når man for eksempel setter frem påstander om rasisme, kunne det da ikke være en ide å undersøke om det finnes noe praktisk utslag av rasisme i for eksempel steinerskoler eller andre antroposofiske institusjoner? Hvorfor i alle dager sjekker man ikke kartet mot terrenget? Fortielser kan være like villedende som direkte usannheter.

Når man publiserer en artikkel om angivelig betent antroposofisk praksis i Tyskland i 1920- og 30-årene og unnlater å supplere med noen opplysninger om forholdene i Norge, må enhver tro at forholdene her i landet ikke skiller seg vesentlig fra forholdene i Tyskland. Sannheten er at fremtredende norske antroposofer kan vise til en helt forbilledlig praksis både før, under og etter krigen når det gjelder forholdet til rasisme, nazisme og fascisme. Er dette likegyldig? Når ble mistenkeliggjøring et human-etisk ideal?
 

8. Mangel på logisk sammenheng i argumentasjonen

La meg igjen vende tilbake til James Letts ovenfor nevnte artikkel.

Her påpeker Lett den selvfølgelighet at ethvert argument for enhver påstand må være logisk korrekt. Hvorfor etterleves dette ikke i Humanists spalter? Det typiske eksemplet er K.E Steffens' "motbevis" mot nærsagt alt Steiner står for.

Steffens mener for eksempel at det er vitenskapelig bevist at Atlantis aldri har eksistert - et slikt kontinent kan ikke ha ligget mellom Afrika og Amerika. Og med dette som premiss lar han nær sagt hele Rudolf Steiners Gesamtausgabe på bortimot 350 bind falle. For det første opererer Steffens med svært små krav til vitenskapelig bevis for et ikke-faktum - la det nå være. Vårt hovedanliggende i den forbindelse er at det er logisk selvmord å påstå at fordi Atlantis eventuelt ikke har ligget i Atlanterhavet, ramler Steiners antroposogi, psykologi, kristologi, astronomi, erkjennelsesteori, samfunnslære, nasjonaløkonomi osv., osv., sammen. Det får være måte på hvilke følger et uriktig standpunkt med hensyn til et enkelt spørsmål måtte ha. Det er for øvrig ikke Atlantis' plassering i Atlanterhavet som er det sentrale hos Steiner. Det er hva som skjedde i eventuelle prehistoriske kulturer som primært er interessant, ikke hvor de lå rent geografisk.

Jada, jada, - jeg vet at K.E Steffens ikke er medlem av Human-Etisk Forbund, men likevel:

Når ble mangel på logikk et human-etisk ideal?
 

9. Form

Igjen og igjen slår det meg hvorfor det i Humanists spalter skal være umulig å ha en frisk livssynsdebatt uten å måtte ty til usakligheter. Det er et osean mellom Humanists kritikk av antroposofien og kritikken av antroposofien i for eksempel Acem-bevegelsens tidsskrift, Dyade. Påstander om at antroposofer representerer en trussel mot demokratiet og det som verre er er en gjenganger. Når så redaksjonen i Humanist som illustrasjon til Staudenmaiers artikkel tegner en ørn med hakekorsflagg over antroposofenes hovedkvarter i Dornach blir det hele praktfullt.

Når ble usaklighet et human-etisk ideal?
 

10. Ansvar for egne handlinger

Humanist er alltid meget påpasselig med å distansere seg fra de artikler som inntas i tidsskriftet. Innleggene "gir ikke nødvendigvis uttrykk for redaksjonens eller forbundets syn", og konklusjonene står derfor bare for forfatternes regning. Så enkelt kan det ikke være når man bevisst henter inn artikler fra utlandet og lar dem oversette: Redaksjonen har et selvstendig ansvar for det man bestiller fra andre forfattere.

I tillegg er mønsteret i Humanists redaksjons syn på antroposofien klart, jf hovedbudskapet i sentrale artikler - som for øvrig støttes på lederplass.

Og egne smakfulle illustrasjoner kan man da umulig mene at man ikke skal ta ansvar for selv? Det er og forblir ugjennomtrengelig at man greier å plassere et bilde av Steinerskolen på Hovseter på motsatt side av bilder fra konsentrasjonsleiren i Dachau i Staudenmaiers artikkel.

Når ble ansvarsvegring et human-etisk ideal?
 

Teori og praksis forøvrig

Det er grunn til å gjenta at det selvfølgelig at det selvfølgelig ikke er grunnlag for å identifisere redaksjonen i Humanist med enkeltmedlemmene i Human-Etisk Forbund.

Tvert i mot har antroposofene hatt gleden av å bli til dels heftig forsvart av kjente personer i norsk offentlighet som også representerer den human-etiske bevegelse, som for eksempel Johan Galtung, Nils christie og Mosse Jørgensen. Disse har - i motsetning til redaksjonsmedlemmene i Humanist - gjennom en årrekke hatt et personlig forhold til og ervervet store kunnskaper om deler av den antroposofiske bevegelse. Det er derfor gledelig at disse human-etikerne er blant de første til å reagere på Humanists usakligheter.

Det er beklagelig at Humanists kritikk er intolerant og elitistisk. Debatt-innleggene representerer ikke annet enn bidrag til ytterligere avhumanisering i en allerede avhumanisert verden. Humanists vedvarende mangel på respekt for annerledes tenkende, lettvinte omgang med faktum og mangel på elementær saklighet, gjør tidsskriftet uaktuelt for mennesker som vil arbeide for et mer humant samfunn.

Det er faktisk slik at det er den antroposofiske humanisme som er bærer av de historiske humanistiske idealer, og ikke den human-etikk som i praksis reflekteres i Humanists spalter. Her er mangel på vitenskapelig metode redaksjonens varemerke, populistisk argumentasjon dens metode og mistenkeliggjøring dens fremste funksjon. Et livssyn hvor det til de grader er sprik mellom idealer og praksis får et troverdighetsproblem.

Dette leder over til en avsluttende betraktning:

Den human-etiske bevegelse forvalter store ressurser. Jeg har alltid trodd at det viktigste i human-etikken skjer på grasrotplanet, og at det er på bunnen av samfunnet hovedengasjementet må ligge - gjennom sosial praksis rettet mot enkeltindivider og svake grupper. Human-etikk kan kkke først og fremst være et skrivebordsanliggende hvor man driver klappjakt på alt oversanselig fra religion til demoner, engler, elementære vesener og det som verre er.

Hvorfor er det antroposofene - og ikke human-etikerne - som for eksempel etablerer en alternativ bank hvor man prøver å frikoble seg fra den vanlige kapitalistiske bankdrift?

Det skulle vel ikke være slik at de ca. 100 medarbeiderne som er tilsluttet det norske Camphill-samarbeidet som arbeider med psykisk utviklingshemmede, gjør mer for psykisk utviklingshemmede i Øst-Europa enn hele Human-Etisk Forbund med hele sine 500 ganger så mange medlemmer generelt gjør for svake grupper i hele den tredje verden?

Hvorfor er det et misforhold mellom Human-Etisk Forbunds store ressurser, og det som kommer ut i form av sosial praksis? Det er vel og bra med alternative seremonier og stort byråkrati, men bør ikke listen legges høyere for en organisasjon som for øvrig med jevne mellomrom bare har uetterettelig kritikk å komme med overfor meningsmotstandere som etter fattig evne prøver å ta sosiale utfordringer på alvor?

(Till huvudsidan om Staudenmaier på denna sajt)